Informasjon‎ > ‎Arkiv‎ > ‎

En kirke i Roses ånd

En kirke i Roses ånd?

Fredag den 13. oktober ble det utnevnt en ny biskop for Hamar bispedømme. Solveig Fiske tar over bispestaven for Den norske kirke i Innlandet.

Av Ole Kristian Sameien
Hvor går veien for Hamar Bispedømme?
Hvor går veien for Hamar Bispedømme?
Selv om dette får liten innvirkning på NLMs arbeid i Hamar, gjør jeg meg noen tanker om utviklingen i Den norske kirke.

Åpen folkekirke
Solveig Fiske har ved flere anledninger sagt at hun ønsker å videreføre Rosemarie Köhns åpne folkekirke. Det vil i tilfelle fortsette å øke avstanden mellom Den norske kirke og det aktive lekfolk. En allerede langstrukket strikk vil etter hvert gi etter, og mange vil trolig si farvel til et kirkesamfunn som etter deres mening har sluttet å være en kirke. For – hvor langt kan egentlig Den norske kirke bevege seg vekk fra sitt læremessige grunnlag, basert på Bibelen som "suverene autoritet" og "normerende norm", uten å ekskludere seg selv som en legitim kristen kirke?

I forbindelse med at biskop Rosemarie Köhn går av med pensjon 1. november, skal det arrangeres en folkefest i Hamar. Bispedømmekontoret benytter anledningen til å komme med følgende uttalelse:

"Hamar Bispedømme har lang tradisjon for å være et foregangs bispedømme hva gjelder nytenkning, toleranse og folkelighet. Gjennom historien, siden opprettelsen av et Bispesete på Hamarkaupangen, har dette bispedømme alltid hatt nasjonalt fokus ved å markere en teologisk liberal holdning, og ved å gå i spissen for å ta opp verdispørsmål som kirken senere har integrert. Det var biskop Schjeldrup i Hamar Bispedømme som i 1961 ordinerte Norges første kvinnelige prest, i Vang Kirke. Det var den samme Schjeldrup som utfordret kirken i helvetesdebatten. Videre var det på Hamar Norge fikk sin første kvinnelige biskop i 1993. Det var også i Hamar Bispedømme at en kvinnelig prest for første gang fikk inngå partnerskap med en kvinne, og likevel fortsette som prest. Hele Norge kjenner Biskop Rosemarie Köhn som representanten for en bred og folkelig kirke med vekt på toleranse og kjærlighet. Vi ønsker at markeringene skal vise noe av det hun har gitt kirke og enkeltmenneske i sin tid som biskop. Vi ønsker å feire en folkekirke i biskop Roses ånd: En kirke som tar vare på medmenneskeligheten og tegner en himmel over det hele mennesket. Fortiden brukes til å gå inn i fremtiden med tro, røtter og toleranse som grunnleggende tema."

"Nytenkning, toleranse og folkelighet"
Bispedømmekontoret løfter fram verdier som nytenkning, toleranse og folkelighet når det vil karakterisere Hamar Bispedømme. Jeg vil reflektere litt over disse verdiene:

Nytenkning er en god verdi. Det åpner for kreativitet og pragmatisk romslighet for å nå et høyere mål. Men nytenkning i seg selv, uten referanse og tilknytning til kirkens dypere røtter, kan være selvdestruktiv for kirken. Tankebygninger som kolliderer med kirkens lære kan ikke applauderes bare fordi det er nytenking. En slik nytenking vil fjerne kirken fra dens læremessige fundament. Dette ser vi flere eksempler på i Hamar Bispedømme. Nye tanker fra Hamars biskoper, på kollisjonskurs med kristen lære, blir ikke mer sanne om de senere blir integrert i hele Den norske kirke.

Toleranse, i ordets rette mening, er en viktig verdi for kirken. Det innebærer at vi skal respektere den andres rett til å tro, tenke og mene, selv om vi er uenige. Toleranse er bakgrunnen for religionsfriheten i Norge. Men jeg er redd for at ordet toleranse har fått et annet enn det opprinnelige meningsinnhold i dagens samfunn. Ordet betyr mer en aksept av alt i romslighetens navn, noe som innebærer en intoleranse overfor klassisk kristendom som setter grenser for hva som kan aksepteres ut fra bibelsk lære. Moderne toleranse innebærer at alt må aksepteres, bortsett fra det som ikke kan akseptere alt. Det er mulig at denne toleransen gir kirken større takhøyde, men det fører også til at fotfolket, som ofte er fundamentet i kirkens gudstjenesteliv, føler seg marginalisert. De skvises ut av Den norske kirke på grunn av liberalteologenes manglende toleranse. Slik oppleves ofte den såkalte takhøyden i Hamar Bispedømme.

Folkelighet er også en flott verdi. Kirken skal være himmelvendt og jordnær på samme tid. Men hvis folkelighet innebærer at kirken blir en værhane som styres av den rådende folkeopinion, så er folkeligheten på kollisjonskurs med sin bibelske hensikt. Da blir kirken kun et tankebarometer som avspeiler samtidens trender. Den kristne kirke har alltid vært mest vital og levende som en motkultur til rådende mainstream. Folkekirkens tendens til å være storsamfunnets religionsvesen er ikke bærer av denne vitalitet. Den blir lett et bytte for sekulariseringens krefter i samfunnet.

En skryteliste?
Bispedømmekontoret setter dessverre de tre nevnte verdiene i sammenheng med påstanden om at bispestetet siden opprettelsen har vært preget av en teologisk liberal holdning. Det settes opp en skryteliste som eksemplifiserer bispedømmets profil. Hamar bispedømme var:
  • første bispedømme som ordinerte en kvinnelig prest.
  • første bispedømme som utfordret kirkens syn i helvetesdebatten.
  • første bispedømme som fikk en kvinnelig biskop.
  • første bispedømme der en kvinnelig prest fikk inngå partnerskap med en kvinne. (Selv om dette innebar en sterk illojalitet overfor både Kirkemøtet og bispekollegiet).
Det er en nokså drøy påstand når bispekontoret påberoper seg en lang liberal tradisjon underbygget av eksempler fra kun to biskoper fra de siste 45 årene! Hamar bispedømme har en langt mer mangfoldig historie enn som så. En gang kom mennesker til Hamar for å søke Gud, ikke bare for å finne legitimitet for å kalle seg kristne uten å omvende seg.

I biskop Roses ånd?
Biskop Rosemarie Köhn har ved flere anledninger blitt omtalt som en modig biskop fordi hun har vært villig til å utfordre kirkens rådende syn. Men er det virkelig så modig av en biskop å gi etter for storsamfunnets opinion i spørsmål etter spørsmål der folkemeningen kolliderer med kirkens tradisjonelle, men bibelfunderte syn? Jeg synes det heller minner om feighet.

Bispedømmekontoret ønsker å feire en folkekirke "i biskop Roses ånd". I forbindelse med bispevalget har også uttrykket dukket opp. Politikere og menigmann har ønsket seg en ny biskop i Roses ånd, en som kan videreføre bispedømmets teologisk liberale og folkelige profil. Dette var også noe av statsråd Giskes begrunnelse for nettopp å utvelge Fiske som Roses arvtaker.

Men kirken er kalt til å være noe mer enn en religionsinstitusjon som roses i skyene av radikale politikere som aldri setter sine ben innenfor kirkens vegger. Hva nytter det med flotte festtaler når kirkene står tomme under ordinære gudstjenester? Hva nytter det for kirken å være på godfot med Youngstorgets maktkorridorer når den mer og mer blir uglesett av en voksende global kirke? Hva nytter det med spaltemeter med positiv omtale i avisene hvis kirken mer og mer mister sin gudgitte evne til å sette mennesker i kontakt med Gud?

"En kirke for alle"
Solveig Fiske har ved flere anledninger uttalt at hun vil videreføre biskop Roses linje. Hun vil ha "en kirke for alle".

Tanken med en åpen og inkluderende kirke er for så vidt god. Alle bør føle seg velkomne til kirken. Det kristne budskapet handler om at Jesus ønsker alle syndere velkommen. Vi skal få komme som vi er, ærlige, uten å pynte på fasaden. Overfor en hellig og allmektig Gud står alle mennesker likt. Men hos Jesus er det alltid tilgivelse å få for mennesker som oppriktig trenger syndenes forlatelse. Kristenfolket har dessverre ikke alltid vært flinke til å kommunisere dette.

Men frelse og nåde blir uthulte begrep hvis "for alle" innebærer en legitimering av synd. Jesus oppfordret aldri mennesker som kom til ham om å fortsette livet på kollisjonskurs med Guds vilje. Jesus kalte mennesker til et nytt liv (se Joh 8,11). I møte med Jesu kjærlighet ble mennesker forvandlet. De fikk en ny kjærlighet, både til Gud og medmennesker, som et gjensvar på den kjærlighet de var blitt møtt med først (se 1Joh 4,19). Evangeliet har alltid forvandlet mennesker – ikke gitt dem blankofullmakt til å fortsette å leve på tvers av Guds bud:

"For Guds nåde er blitt åpenbart til frelse for alle mennesker. Den oppdrar oss til å si nei til et ugudelig liv og verdslige lyster og leve forstandig, rettskaffent og gudfryktig i den verden som nå er" (Tit 2,11-12).

Dråpen i begeret
Mange har allerede forlatt Den norske kirke på grunn av dens liberale utvikling. Mange er i beredskap, klare til å gå den dagen den berømmelige dråpen i begeret faller. En slik dråpe er Lærenemdas innstilling til Kirkemøtet når det gjelder homofilisaken.

Hele Lærenemda, også de som står for et liberalt syn, konkluderer med at Bibelens lære i homofilispørsmålet er tydelig. Det skal ikke mye teologisk kompetanse til for å se det. Likevel vil de altså åpne opp for at det syn som kolliderer med Bibelens lære skal bli likestilt med kirkens tradisjonelle syn. Hvis dette blir vedtatt av Kirkemøtet, vil ikke lenger Bibelen være "normerende norm" for Den norske kirke. Da har kirken forlatt sitt læremessige fundament.

Solveig Fiske har ved flere anledninger vist at hun står for et liberalt standpunkt i homofilisaken, slik også biskop Rose gjør. Det er lite trolig at hun vil motarbeide en innstilling som vil legitimere hennes syn i Den norske kirke. Derfor tror jeg Hamar Bispedømme vil fortsette sin kirkesplittende utvikling slik at de mister enda flere av "fotfolket". Resultatet blir bare en liberal og snever folkekirke med en masse passive medlemmer som har fått den kirken de vil ha; en seremonikirke som tar seg av overgangsritene og som sier: "Er du døpt, så er du frelst! Ikke bekymre deg for evigheten! Det går nok bra til slutt". Sekulariseringen i Vesten i dag vil forsterke denne trenden.

Vi som ønsker å ta Bibelens ord på alvor må etter hvert finne oss andre strukturer enn Den norske kirke. Når "stillaset" (for å bruke Ludvig Hopes ord om Statskirken) blir så råttent og falleferdig at det hindrer oss i å bygge Guds rike, må vi som misjonsfolk finne oss mer tjenlige strukturer for byggingsarbeidet.
Oppdatert 16.10.06
Comments