Det
som skjedde med Jesus i påsken for snart 2000 år siden er selve
fundamentet for den kristne tro. Men er troen på Jesu død og
oppstandelse mer enn en blind tro?
Av Ole Kristian Sameien |
 | |
Hva
som virkelig skjedde med Jesus er heftig debattert om dagen. Muslimene
har sin teori om at profeten Jesus aldri virkelig døde. På en eller
annen måte unnslapp han korsdøden. Da Vinci-koden og lignende teorier
hevder at Jesus kviknet til etter korsfestelsen og flyktet til
Sør-Frankrike sammen med Maria Magdalena. Der ble han visstnok stamfar
til en fransk kongeslekt. Andre mer sekulære livssyn forklarer Jesu død
som en tragisk hendelse og oppstandelsen kun som et resultat av
historiens og de kristnes behov for å guddommeliggjøre Jesus.
Livssynstorget bugner over av lignende og enda mer spektakulære
teorier. Jeg skal ikke ta fram flere her, men fellesnevneren er
påstanden om at Bibelens fremstilling av Jesu død og oppstandelse ikke
er riktig.
Meningsløs tro
Hele den kristne tro står og faller på om Jesus virkelig døde og sto
opp igjen. Hvis Jesus aldri døde, faller læren om Jesu
forsoningshandling og menneskets mulighet til å få tilgivelse for synd
bort. Om Jesus ikke sto opp fra de døde, sier Paulus, er det kristne
budskap ingen ting å ta vare på, og troen helt meningsløs (jf 1Kor
15,14). ”Hvis vårt håp til Kristus bare gjelder for dette liv, er vi de
ynkeligste av alle mennesker” (1Kor 15,19).
Så hva kan vi si for å imøtekomme noen av innvendingene vi møter i
mangfoldet av livssyn som mener noe om Jesu død og oppstandelse? Finnes
det gode grunner for å tro at Bibelens framstilling er den mest
korrekte?
Historisk troverdig
Vi kan ta utgangspunkt i en av de eldste trosbekjennelsene i den kristne kirke, formulert av apostelen Paulus.
For først og fremst overgav jeg dere det jeg selv har tatt imot, at
Kristus døde for våre synder etter skriftene, at han ble begravet, at
han stod opp den tredje dag etter skriftene, og at han viste seg for
Kefas og deretter for de tolv. Deretter viste han seg for mer enn fem
hundre brødre på én gang. Av dem lever de fleste, men noen er døde.
Deretter viste han seg for Jakob, deretter for alle apostlene. Aller
sist viste han seg for meg, jeg som bare er et ufullbåret foster. (1Kor
15,3-8)
Det første leddet understreker at Jesus virkelig døde på korset. Det
var profesjonelle bødler som sto for henrettelsen. De kunne faget sitt.
Det er utenkelig at de ville risikere sin karriere og sitt liv ved å
gjøre en dårlig jobb. Det var i tillegg en hel skare av mennesker som
sto og så på at Jesus døde. Det er altså mest sannsynlig at Jesus
virkelig døde, slik Det nye testamentet hevder.
Det andre leddet sier noe om begravelsen. Jesus ble begravet, mer
spesifikt i Josef av Arimateas grav. Det stedet Jesus ble begravet var
altså offentlig kjent. Hvis noen ville prøve påstanden om at Jesus
hadde stått opp fra de døde, kunne de oppsøke en tom grav. Den tomme
graven var et historisk faktum som måtte forklares. Jødenes egen teori
om at en liten gruppe desillusjonerte disipler skulle reise seg opp mot
en gruppe romerske elitesoldater for å stjele Jesu døde legeme er ikke
særlig troverdig. Hvis disiplene først hadde stjålet liket av Jesus,
hvorfor ville de da være villige til å dø for løgnen om at Jesus var
stått opp igjen?
Det tredje leddet handler om at Jesus viste seg for navngitte personer
etter oppstandelsen. Paulus nevner en rekke navn på personer som kunne
verifisere påstanden om at Jesus var blitt sett. Hvem som helst kunne
spørre disse øyenvitnene om Paulus’ påstander var korrekte.
Det finnes altså en rekke historiske fakta om skjebnen til Jesus fra
Nasaret. Disse fakta har blitt overprøvd i 2000 år, og holder solid
stand på tross av massive angrep. De alternative teoriene er ofte
basert på vage antagelser og spekulative påstander. Ofte er det nyere
og heller tvilsomme kilder som er grunnlaget for disse teoriene.
Den anerkjente amerikanske apologeten Willian Lane Craigs har satt opp
fem hovedargumenter for den kristne gudstro. Ett av disse kaller han
det historiske argument. Dette argumentet tar utgangspunkt i Det Nye
Testamentets beretninger, og kan sammenfattes på følgende måte:
”Det finnes fire etablerte historiske fakta vedrørende skjebnen til
Jesus fra Nasaret: den ærefulle begravelsen ved Josef fra Arimatea,
oppdagelsen av den tomme graven, Jesu viste seg for disiplene etter sin
død og disiplenes tro på Jesu oppstandelse. Hypotesen ’Gud reiste opp
Jesus fra de døde’ er den beste forklaringen av disse fakta. Denne
hypotesen medfører at Gud må finnes. Derfor finnes Gud.” Hensikten med
dette argumentet er å gi grunner for troen på at Gud har åpenbart seg
på en unik måte i Jesu liv, død og oppstandelse.
Det er altså gode grunner for å tro på Bibelens versjon av historien om
Jesus. De andre teoriene faller igjennom og viser seg å ikke holde mål
når de blir prøvd på vitenskaplige og historiske premisser.
Mer enn fakta?
Påskeberetningen handler ikke bare om historiske fakta. Selv om det er
sterke grunner til å tro at Jesus både ble drept, gravlagt og reist opp
igjen, er det betydningen av disse historiske begivenheter som er
avgjørende. Jesus døde med en hensikt: å frelse menneskene fra synd.
Jesus sto opp igjen med en hensikt: å gi oss håp om oppstandelse og
evig liv.
Påskens budskap er mer enn tro – det handler om sterke historiske
bevis. Men om påskens begivenheter skal få betydning for våre liv, må
budskapet tas imot i tro. |
| Oppdatert 25.03.05 |
|
|
